Søk:
Velg kapittel » download
cancel
1. Al-Fâtihah2. Al-Baqarah
3. Âl-´Imrân4. Al-Nisâ
5. Al-Mâ´idah6. Al-An´âm
7. Al-A´râf8. Al-Anfâl
9. Al-Tauba10. Jûnus
11. Hûd12. Jûsuf
13. Al-Ra´d14. Ibrâhîm
15. Al-Hidjr16. Al-Nahl
17. Banî Isrâ´îl18. Al-Kahf
19. Mariam20. Tâhâ
21. Al-Ambijâ22. Al-Hadjdj
23. Al-Mu´minûn24. Al-Nûr
25. Al-Furqân26. Al-Sju´arâ
27. Al-Naml28. Al-Qasas
29. Al-´Ankabût30. Al-Rûm
31. Luqmân32. Al-Sadjdah
33. Al-Ahzâb34. Al-Sabâ
35. Al-Fâtir36. Jâ Sîn
37. Al-Sâffât38. Sâd
39. Al-Zumar40. Al-Mu´min
41. Hâ Mîm Sadjdah42. Al-Sjûrâ
43. Al-Zukhruf44. Al-Dukhân
45. Al-Djâthija46. Al-Ahqâf
47. Muhammad48. Al-Fath
49. Al-Hudjurât50. Qâf
51. Al-Dhârijât52. Al-Tûr
53. Al-Nadjm54. Al-Qamar
55. Al-Rahmân56. Al-Wâqi´ah
57. Al-Hadîd58. Al-Mudjâdilah
59. Al-Hasjr60. Al-Mumtahanah
61. Al-Saff62. Al-Djumu´ah
63. Al-Munâfiqûn64. Al-Taghâbun
65. Al-Talâq66. Al-Tahrîm
67. Al-Mulk68. Al-Qalam
69. Al-Hâqqah70. Al-Ma´âridj
71. Nûh72. Al-Djinn
73. Al-Muzzammil74. Al-Muddaththir
75. Al-Qijâmah76. Al-Dhar
77. Al-Mursalât78. Al-Naba
79. Al-Nâzi´ât80. Al-´Abasa
81. Al-Takwîr82. Al-Infitâr
83. Al-Tatfîf84. Al-Insjiqâq
85. Al-Burûdj86. Al-Târiq
87. Al-A´lâ88. Al-Ghâsjijah
89. Al-Fadjr90. Al-Balad
91. Al-Sjams92. Al-Lail
93. Al-Dhuhâ94. Al-Insjirâh
95. Al-Tîn96. Al-´Alaq
97. Al-Qadr98. Al-Bajjinah
99. Al-Zilzâl100. Al-´Âdijât
101. Al-Qâri´ah102. Al-Takâthur
103. Al-´Asr104. Al-Humazah
105. Al-Fîl106. Al-Quraisj
107. Al-Mâ´ûn108. Al-Kauthar
109. Al-Kâfirûn110. Al-Nasr
111. Al-Lahab112. Al-Ikhlâs
113. Al-Falaq114. Al-Nâs
1:1  I Allahs navn, den Nåderike, den Barmhjertige.

Her og i resten av hele oversettelsen bruker vi det arabiske navnet Allah, som ikke er en sammentrekning av ordet al-Ilah : " guden ", som enkelte orientalister påstår. Men som Lane har bemerket i sitt arabisk-engelsk leksikon, er: " Allah i overensstemmelse med den mest korrekte betydningen et egennavn, som henviser til det vesen, som eksiterer av seg selv, og omfatter alle fullkommenhetens attributter, idet al i Allah ikke er den bestemte artikkel, men uatskillelig fra navnet". En ytterligere grunn til å beholde det arabiske navnet og unngå forsøk på oversettelse er, at dette navn aldri har vært brukt om noe annet vesen enn den Høyeste Gud, som er alle fullkomne egenskapers alene innehaver. Ordet "Gud" er derimot brukt av avgudsdyrkere, og kan da også, i motsetning til Allah bøyes i tall.


1:2  All lovprisning tilkommer (alene) Allah, verdenenes Herre,

1:3  den Nåderike, den Barmhjertige,

1:4  Dommedagens Hersker.

De arabiske ord for "Nåderik" og "Barmhjertig" kommer av den felles rot Rehm, hvis betydningsinnholdet er barmhjertighet. Rahmân (Nåderik) er en intensiv form, dvs. hos Gud er det ingen grenser for Hans barmhjertighet og nåde, som Han gir uavlatelig og uten noen fortjeneste hos mottakeren.Den andre formen Rahîm (Barmhjertig) taler om den ofte gjentagende handling: Igjen og igjen viser Gud Sin barmhjertighet, når Han påkalles. Til forskjell fra den første formen, betyr denne formen, den form for Guds barmhjertighet, som skjenkes oss ved våre egne anstrengelser. Som Rahmân har Gud gitt oss naturens skatter, og som Rahîm velsigner Han våre bønner og våre anstrengelser.Den første sûra i Qur'ânen, som består av syv vers, er den viktigste og i enhver henseende den fullkomne muslimske bønnen. Først beskriver bønnen Guds fire sentrale attributter, av hvilke alle Guds øvrige egenskaper kan avledes. Disse fire fundamentale attributter er: Rabbul 'âlamîn (verdenenes Herre), al-Rahmân (den Nåderike), al-Rahîm (den Barmhjertige) og Mâliki jawmid-Dîn (Herskeren på Dommens dag).Det første attributt betegner Gud som skaper, opprettholder og videreutvikler av alt. Først og fremst er Han verdenenes Rabb, dvs. Han lar alle folk og nasjoner, også de ukjente og ennå ikke utforskede verdener, i lik grad få del i Sin omsorg og Sin bistand. Og derfor er Gud alene Den som bør tilbes av skapningene. Den som unndrar seg Guds omsorg, mister ethvert håp om et fullkomment liv.Det fjerde attributt: "Herskeren på Dommens dag" påminner mennesket om at det må avlegge regnskap for sine handlinger, og formaner det til å forberede seg på den Ytterste dag. Videre sier dette attributt, at Gud ikke er en dommer som må straffe etter rettferdighetens lover. Gud er rettferdig og straffer aldri hardere enn forbrytelsen berettiger til, men Han er Herre, også over rettferdigheten, slik at Han kan tilgi og belønne langt utover fortjenesten.Uttrykket Mâliki jawmid-Dîn kan også bety "Herskeren på religionenes dag", dvs. når en sann religion åpenbares, erfarer menneskeheten en ekstraordinær manifestasjon av guddommelig makt; Guds tegn viser seg, mirakler ses, og Hans engler stiger ned på jorden med åpenbaring, som drar rettferdige mennesker til den utvalgte profet.


1:5  Deg (alene) tilber vi, og hos Deg (alene) søker vi hjelp.

1:6  Led oss på den rette vei,

1:7  veien til dem Du har vist Din nåde, ikke til dem som har pådratt seg (Din) vrede, og ikke de villfarnes.

Etter å ha nevnt Guds viktigste egenskaper, henviser bønnen menneskene til, at Gud alene må tilbes, og at man kun må søke hjelp hos Ham. Dette uttrykkes i setningen: "Led oss på den rette vei", som er så rik på innhold, at den omfatter alle tenkelige behov fra menneskets side. Denne veien beskrives nærmere i følgende vers:"veien til dem Du har vist Din nåde, ikke til dem som har pådratt seg Din vrede, og ikke de villfarnes". Hva den rette veien ytterligere innebærer, vises i sûra 4, vers 69-70.Den Hellige Profet Muhammad (må Allahs fred og velsignelser være med ham) har fremhevet, at de mennesker, over hvem Guds vrede er, er jødene, og at de som er villfarne, er de kristne (Tirmidhî 44:2 etter ibn 'Abbâs). Verset advarer da også muslimene mot å bli som jøder (se 62:2), og mot den fare de kristne vil utgjøre ved deres misjon. Men den tid, hvor Islâm trues av bokstavdyrkelse og ritualisme uten åndelig innhold, og hvor de kristne vil få så stor makt, at de kan agitere den kirkelige oppfattelsen av Jesus også i muslimske land, er samtidig den tiden, når den utlovede Messias, som også er profetert av profet Muhammad (må Allahs fred og velsignelser være med ham), vil opptre. Muslimene ber også om denne Messias' komme.Denne sûra viser også hvordan man skal be til Gud: først anskuer man Guds fullkomne egenskaper, så bekjenner man sin troskap til Gud og sin fulle avhengighet av Ham, og deretter forelegger man sine bønner for Ham, med bevissthet om at misbruk av den guddommelige nåden kan berøve ens beskyttelse av Gud.