Koranen på norsk‎

Ordet som her er oversatt med "det som er til overs", er 'Afw, som betyr: 1) det beste, 2) det som kan unnværes, 3) det som ikke kreves. I vers 216 stilles spørsmålet om arten av det som bør gis og hvem det bør gis - her dreier det seg om mengden. Qur'ânen velger et ord som henvender seg til forskjellige kategorier av mennesker, i overensstemmelse med de givendes personlige forhold. For de svake gjelder det; å gi det som kan unnværes for at de ikke skal komme i vanskeligheter og beklage seg. De sterke i troen skal gi det beste. Til slutt sier ordet 'Afw, at man skal venne seg til å gi ut for Allahs sak, i den grad at man gjør det frivillig, uten at det forlanges.

Uttrykket "gå ikke inn til dem", referer kun til seksuelt samliv. Det er ikke snakk om å avskjære seg fra sin hustru i den perioden.

Den Hellige Profet (s.a.) sa: "Når ektemannen går inn til sin hustru, skal de begge be til Gud og si: "Vår Herre, hold oss begge borte fra Satan, og om du skjenker oss avkom, hold også det borte fra Satan" (Muslim Kitâb-ul-Nikâh).

Dette verset forbyr anvendelse av Guds navn til urettferdige og syndefulle handlinger. I ubeherskede situasjoner kan man sverge ved Guds navn, at man ikke vil gjøre det og det gode, og hindrer seg selv i å øve godt på en slik måte. 'Urdha betyr både "gjenstand" og "hindring". Det følgende vers sier at ubetenkte eder ikke skal binde en, siden Gud kun stiller til ansvar for det betenkte; det hjertene har gjort seg fortjent til.

De hedenske arabere sverget ofte avholdenhet fra deres hustruer, og lot dem deretter sveve i uvisshet, kanskje resten av deres liv. Etter vers 227 skal man innen utgangen av fire måneder ha blitt enig om man ønsker å leve videre sammen, eller beslutter seg til skilsmisse. Qur'ânen gir kvinnen de samme rettigheter som mannen. For 1400 år siden ga Islâm kvinnen rett til å forlange skilsmisse, rett til å besitte og handle med eiendommen sin uten innblanding, og lovfestet arverett - alle disse rettigheter, som først i dette århundret er blitt den vestlige kvinnens. At mannen har en viss forrang, hentyder til 4:35: det påhviler alene mennene å livnære familien, og derfor er mannens lovmessige arvandel større enn kvinnens. Hva personlige rettigheter angår, er mannen og kvinnen likestilt, men i saker vedrørende hjemmets disiplin, ligger avgjørelsen i tvilstilfelle hos mannen.

Islamsk lov skjelner mellom tilbakekallelig og ugjenkallelig skilsmisse. Tredje skilsmisse fra samme hustru er ugjenkallelig. Denne bestemmelsen skal tjene til å dempe lysten til skilsmisse, idet man ikke lenger kunne la seg skille og ta tilbake som det passer en. Skilsmisse er i islamske land et relativt sjeldent forekommende fenomen. Det kristelige vesten, hvis religion enten forbyr skilsmisse eller i hvert fall ekteskap etter skilsmisse, ligger så absolutt i spissen på dette feltet. Man må huske at Profeten Muhammad (s.a.) har sagt: "Den verste av de ting som Allah har tillatt, er skilsmisse". Det kristelige vesten har allerede lært at man ikke kommer uten om skilsmisse. Måtte de også snart innse, at den skilsmissepraksis som Qur'ânen foreskriver, uten sammenlikning er den beste.

Det er på tide å referere ganske kort til hovedtrekkene i den islamske skilsmissepraksis. Ved det første tegnet på konflikt mellom ektefeller, anbefaler Islâm forholdsregler, som vil tjene til forsoning (4:129). Viser slike forsøk seg å være resultatløse, må det utnevnes to meklere, en fra ektemannens og en fra hustruens familie (4:36). Først etter at dette meklingsforsøket mislykkes, kan skilsmisse innledes. Vil ektemannen skille seg, må han avgi en skilsmisseerklæring to ganger. Den første erklæringen må ikke avgis under hustruens menstruasjon. Dessuten er den kun gyldig, hvis han i tiden etter hustruens renselse og inntil erklæringens avgivelse, ikke har hatt seksuelt samkvem med henne. Etter denne første, foreløpige skilsmisseerklæring, kommer en ventefrist på en måned, for å gi ekteparet tid til ennå et forsøk på forsoning. Holder ektemannen fast ved sin beslutning, må han - en måned etter den første - avgi en ny erklæring om skilsmisse, og hvis den ikke trekkes tilbake innen fristen avgis den siste erklæringen og fører til den ugjenkallelige skilsmisse. Disse erklæringene skal avgis i vitners nærværelse. Mannen må ikke holde noen del av ektefellens formue tilbake, f.eks. den ved ekteskapets inngåelse Mahr (medgift), hvis det ikke allerede er betalt, må det betales umiddelbart fullt ut til ektefellen. Ønsker hustruen skilsmisse, uten at mannen mener å ha noe skyld i det - og det avgjør retten - så må hun gi avkall på sin medgift. Også denne bestemmelsen tjener til å hindre forhastede beslutninger. Se også 65:28, hvor det fremgår at hustruen i ventefristen blir boende hos mannen, og dette for å gi enda større sjanse til forsoning. Svangre kvinner må man ikke skille seg fra, først etter at de har født, og det er da ens plikt å livnære mor og barn, alt etter sine evner. Likeledes påhviler det mannen å livnære enhver fraskilt hustru (se 2:242).